det hellige land

Det hellige land vil alltid ha stor tiltrekningskraft på en kristen pilegrim. Men det er samtidig et sted med sterke og motstridende opplevelser og følelser. Religionskonflikten mellom ”Abrahams barn” – jøder, kristne og muslimer – er trosanfektende og deprimerende. Ikke minst gjelder dette konfliktene rundt de hellige steder, steder som er viktige i alle tre religioner, men som det ikke er mulig å forvalte i fellesskap. Selv ikke de kristne kirker er i stand til å ta vare på viktige helligdommer i fredelig sameksistens, hvilket konfliktene rundt Gravkirken i Jerusalem er et eksempel på.

For Harald Olsen er det ikke de store kristne helligdommene, som Gravkirken, Getsemane-kirken osv. som har gjort det sterkeste inntrykket. Disse monumentene er preget av et maktspråk og er av dimensjoner som i liten grad harmonerer med hvordan kristentroens vilkår og framvekst faktisk var i Jerusalem og Det hellige land. Det sterkeste forhold har han derfor fått til den vesle Kristi himmelfarts-helligdommen på Oljeberget. Den har en utforming og taler et språk som ikke er triumfalistisk og undertrykkende, og som derfor harmonerer bedre med kristentroens vesen. Det er heller ikke uvesentlig at den i dag forvaltes av muslimer, men er fullt tilgjengelig for kristne, som bl.a. feirer Kristi himmelfart her. Slik er den et eksempel på hvordan helligdommene i Det hellige land burde forvaltes.

For Harald Olsen er også det nåværende Jordan i høy grad en del av Det hellige land. Her ligger Nebo berg med Moses’ grav, med Moses’ kilde like i nærheten, Johannes døperens dåpssted Betania – der også Jesus ble døpt, Herodes’ borg Mukawir – der Johannes døperen endte sine dager, og en lang rekke andre bibelske steder og rike kulturminner fra den bysantinske kirkehistorien.